En reise i Sepia ...

Walter Rietig stiller for tiden ut i Fotografiens Hus. Her henger det et 40- talls bilder, en deilig blanding av aktmodeller, mystikk, tekstiler og merkelige steder. Walter arbeider «enkelt» med gamle kameraer, helst mellomformat, lys måler, stativ og alt som manuelle prosesser innebærer. Han er genuint opptatt av ideen bak bildet og det perfekte negativ. Sistnevnte er vel en sjeldenhet i nåtidens digitale verden.

Aktbildene som er utstilt er fotografert i Ungarn. Selv om bildene er klassifisert som akt, er det ikke alltid jentene er fullstendig avkledd. Det virker nesten som de blir mer og mer påkledd underveis i fotograferingen. Det er en ærlighet over bildene som fanger interessen, og blandingen av modell, teknikk og forhistoriske rekvisitter er rett og slett vakker. Ved enkelte av bildene får du lyst til å gjemme deg, for følelsen av at du trenger deg på er så sterk. Flere av modellene danser rundt deg med flagrende hår og tekstiler, og i små øyeblikk da musikken er alt du hører, danser du med.

Walter Rietig lever ikke av sin fotografi, men lever for fotografi. Det estetiske står i fokus. Noen av bildene har faktisk blitt tatt med et Kodak Box Kamera fra 1920-årene. Walter prøvde seg også med et Hasselblad, men fant ut at han foretrakk bildene fra Kodak kameraet. De hadde en helt spesiell mykhet over seg og den bløte tone gjengivelsen han var ute etter. Selve fremkallingen av bildene er selvfølgelig også gjort manuelt, og hans ferdigheter innenfor dette feltet er mesterlige. De fleste bildene er bruntonet (Sepia), men man finner også bilder fremkalt med en prosess som heter Cyanotypi, der bildene får en unik blåfarge (Berlinerblå).

Dobbeleksponering er også en metode han bruker. Da ser han motivet for seg i hodet før han fotograferer. Ut fra det endelige resultatet er det åpenlyst at han har full kontroll, og evnen til å visualisere en tanke manuelt er beundringsverdig.

Walter Rietig er også stolt medlem av «Bromkameratene», en uavhengig gruppe frilansere som arbeider i forskjellige teknikker: «Det kunstneriske uttrykket er det endelige mål, og teknikken vil kun være et middel for å komme dit». De startet opp i 1995, hvor fellesnevneren var en genuin interesse og nysgjerrighet for forskjellige historiske prosesser. Sammen kunne de utvikle dette blant likesinnede, og lære av hverandre.

Fotografiene til Walter Rietig må sees i virkeligheten for å faktisk forstå mesterligheten bak dem. Å se bildene hans gjengitt i blader eller på nettet, er som å høre Pavarotti tatt opp på kassett. De har en tone gjengivelse og egenhet over seg jeg tør påstå man fremdeles bare finner i mørkerommet. Walter Rietigs kunster i mørkerommet og det endelige resultatet er på høyde med Sally Mann, en amerikansk kontroversiell fotograf. Et par av bildene hans ga meg direkte assosiasjoner til henne.

Aktbildene til Walter Rietig har noe eterisk ved seg, der kvinnene nærmest lyser mot deg. Jeg får følelsen av å beskue noe privat, nakent og ærlig, for han har en unik og tydelig kontakt med modellene. De virker så komfortable og oppslukt i sin egen verden at en skulle tro fotografen var usynlig. Selv ble jeg totalt oppslukt av bildene, og gleden over å ha tilbrakt en stund i Walter Rietig sin verden, vil følge meg lenge.


Trine Rasch-Olsen

Bromkameratenes hjemmeside: http://home.online.no/~altfoto/hvem.htm.